Fuglevoktere bevarer kulturarven

Fuglevokter i Flovær med ærfuglunge. Foto: Guri Dahl for Norges Verdensarv.

16. september 2024

I år er det 20 år siden Vegaøyan ble innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, ofte kalt verdensarvlisten. Lokalsamfunnet på Vega tar ansvar for vår felles kulturarv. Hvordan kan vi dokumentere den i Wikimedia-prosjektene?

Tekst: Anne Sande

På Vegaøyan har menneskene levd av fiske, jordbruk og ærfugldrift langt tilbake i tid.

– Det var det spesielle samspillet med naturen som gjorde at området fikk verdensarvstatus. Det er langt mot nord, et karrig landskap, men likevel en rik natur med et rikt fugleliv. Det beste eksempelet på samspillet er ærfugltradisjonen, som har eksistert her i mer enn tusen år, sier Rita Johansen, som er daglig leder for Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv.

Tradisjonen innebærer å bruke duna fra ærfuglen. Det var kvinnene som forvaltet dunproduksjonen, mens mennene var på fiske. De var fuglevoktere. Øyværingene lager fortsatt hus og reir til ærfuglen og ungene hennes, og de passer på fuglene i hekketiden. Tang, rekved, bølgeblikk og rester av gamle båter er byggematerialer.

Når ærfuglen og ungene forlot reiret, kunne kvinnene sanke dun som lå igjen etter hunnene. De renset dunen og laget de mest eksklusive ederdunsdyner, som ble sendt ut i Europa til konger og fyrster, forteller Johansen.

På det meste bodde det folk på 80 øyer på Vega. Da fraflytting fra øyene begynte for 70 år siden, holdt tradisjonen på å dø ut. Ærfuglen forsvant også når det ikke lenger var gode hekkeplasser.

Jubileum

Da Vega ble innskrevet på verdensarvlisten i 2004, var det som første kulturlandskapsområde i Norge. Verdensarvkomiteen skrev i sin begrunnelse:

Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskerbønder i 1500 år livnærte seg i et værhardt havområde nær polarsirkelen. Den nå unike tradisjonen med å høste ederdun var avgjørende, og kvinners innsats i ærfugldriften fortjener hyllest.

Fra Verdensarvkomiteens vedtak om å listeføre Vegaøyan.

Etter at området fikk verdensarvstatus, har flere tatt opp igjen duntradisjonen på øyene, og ærfugl-bestanden har vokst. Verdensarvområdet består av til sammen 6500 øyer, holmer og skjær. Det er få steder i verden hvor det fortsatt finnes slike kystlandskap med lyngheier.

Rita Johansen forteller at UNESCOs verdensarvstatus har vært helt avgjørende for at kulturarven på Vegaøyan har blitt ivaretatt. Situasjonen var kritisk før 2004. Noen få fuglevoktere prøvde å opprettholde tradisjonen på to-tre øyer, men de var begynt å bli gamle, og man måtte bo to måneder på øyene for å kunne passe ærfuglene gjennom hekkesesongen. Få hadde anledning til det, og det var ingen støtteordninger. Skjøtsel og dyrehold var også vanskelig. De siste tjue årene har det snudd til en positiv utvikling.

– Tradisjonen er revitalisert med både skjøtsel og ærfugldrift. Bygninger har blitt tatt vare på, og kulturlandskap som var igjengrodd, er satt i mye bedre stand og restaurert. Det er sauer på beite, og det blir drevet slått. I dag er det drift i åtte av de gamle dunværene på øyene. 50-60 mennesker er i aksjon før hekkesesongen for å gjøre klar i overkant av 3000 reir i hus for ærfuglene, sier Johansen.

«I dag står Vegaøyan fram som ei minnebok over tidligere generasjoners liv og virke i området», fortsetter hun. «Ei levende minnebok, for tradisjonene er i hevd den dag i dag», legger Kyrre Evjenth Slind til. Han er daglig leder for Vega Verdensarvsenter.

Dokumentasjon og formidling

I hekketiden er det ilandstigningsforbud på noen ubebodde øyer i naturreservatet Lånan-Skjærvær. Både fuglevokterne og de som arbeider med verdensarv, forsøker å få besøk lagt utenom hekkesesongen. En egen besøksforvaltningsplan har som mål å styre ferdselen utenom de mest sårbare områdene i den mest sårbare tiden.

Siden det er begrenset tilgang til øyene, er det Verdensarvsenteret på Vega som står for formidling og guidet omvisning. De har egne undervisningsopplegg for skoleklasser og besøker også skoler i området. I tillegg har senteret aktiviteter, tverrfaglige samarbeid og foredrag som holdes gjennom året. Senteret ønsker å nå ut til flere.

– Vi har nok ikke oppnådd det fulle potensialet, for det er jo hele verdens verdensarv som skal tas vare på og vises fram til hele verden, forteller Slind.

Verdensarvsenteret åpnet for fem år siden. I år har senteret, med unntak for covid 19-sesongen, satt rekord med cirka 25 000 besøkende.

– Det er jo fantastisk at senteret har blitt så aktuelt etter den knappe tiden det har vært åpent. Men det er veldig sesongavhengig. Besøkene er på sommeren, og de fleste som kommer, er nordmenn. Det er i ferietida, og vi har et stort potensial i formidling resten av året, sier Slind.

Verdensarvsenteret har åpent i vår- og sommerhalvåret. De ønsker mer statlig støtte for å kunne formidle mer og holde åpent hele året. Kyrre Evjenth Slind ønsker at flere skal bli kjent med kulturarven på Vegaøyan.

– Formidlingspotensialet er enormt, for både kommune, fylke og stat. Vi føler at vi ikke har nok ressurser til å utnytte mulighetene, samtidig har vi så mye på hjertet! Det er vel verdt å få lagt frem alt vi kan vise og snakke om. Vegaøyan Verdensarv har mye å fortelle om bærekraft og omsorg for naturen, noe som er svært aktuelt i tiden vi lever i. Det har også mye å si for reiseliv, lokal samfunnsutvikling og kulturutvikling. Vi har potensial til å være en driver for stedsutvikling, avslutter Slind.

Hvordan kan du bidra?

Kilder:

• Bryde, John A., red. 2020. Verdensarven i Norge. Røros: Foreningen Norges Verdensarv.
• no.wikipedia.org/wiki/Vega
• verdensarvvega.no

Kategori: Innlegg forside, Nyheter