Gå til hovedinnhold

    Kvarts og konglepalmer på timeplanen

    Mens besøkende barnefamilier nøt solsteiken på plenene i Tøyenparken, vandrer en gruppe mennesker sakte gjennom palmehus og granittbygg på Naturhistorisk Museum i Oslo. Foran går zoolog Petter Bøckman, kjent for tv-seere og skoleklasser i hele landet. Han forteller ivrig om forhistoriske bergarter, dyr med skjelettet på utsiden, og konglepalmer fra silurtiden. Bak følger en hale av konsentrerte tilhørere.

    200140611 WMNO natsci excursion oslo IMG_2323 lowres

    Petter Bøckman peker på konglepalmen som rager høyt over fremmøtte wikipedianere på Naturhistorisk Museum på Tøyen. Foto: Erlend Bjørtvedt (cc-by-sa)

    – Dette er ikke et løvtreblad, men en barnål fra et bartre, forteller Bøckman. Han rekker fram noe som umiskjennelig likner et løvtreblad, et slags glinsende laurbæraktig blad. Men det er altså en barnål, og palmene rett foran er slett ikke palmer, men konglepalmer. Med en kongle i toppen, i stedet for kokosnøtter.

    Opptrinnet fant sted i går, i Palmehuset på Tøyen – hvor palmer altså ikke er palmer. Noen tok bilde av en kaktus. Andre festet blikket på Bøckmans bambuskjepp. En litt lengre versjon av bambuskjeppen til vismannen Lao Tse, eller kanskje læremesteren i Karate-Kid. Flertallet fokuserte likevel på barnålen og konglepalmen.

    – Dette er plantene slik de så ut i urtiden, i silur og der omkring, ifølge Bøckman. Kjempestore snelleplanter, primitive moser, noen stueplante-liknende bregner, og altså konglepalmene. – De blir vanligvis ikke så store og gamle, men her på Tøyen har vi klart å få dem til å trives, la Bøckman til. Her var følget i selve urskogen, og enda var de bare så vidt i gang.

    En drøy håndfull naturinteresserte wikipedianere vandret videre mens Bøckman fortalte og forklarte. Vårens sjette wikitreff var en ekskursjon for etablerte wikipedianere og Commons-fotografer, og ble en innføring i grunnleggende botanikk, geologi og zoologi. Vi fikk stifte bekjentskap med kjempe-urtidskrepsen fra Tyrifjorden, oldtidsdinosauren Uzo, og kjempesalamanderen fra Japan. Noen av de frammøtte var overveldet av gjensynet med skoletidens museumsbesøk. Steinsalen i Geologisk Museum ble mitt personlige høydepunkt. Etter å ha besøkt de geologiske samlingene i København og Harzfjellene det siste året, ble det tydelig hvor knakende god Geologisk Museums samling egentlig er. Systematikken, fargene, den lokale funn-tilknytningen, nye kart og plansjer – alt sammen gjorde samlingen til noe ganske annet enn de støvete samlingene på Kontinentet.

    Palmehusets temaavdelinger fra Galapagos og Konglepalme-silur-urskogen slo også godt an. Og selvsagt gjensynet med dyregeografisk avdeling i Zoologisk Museum, med tidvis slitte men sjeldne og uerstattelige eksemplarer av pungulv, okapi, kjempesalamander, og andre sjeldenheter. Okapi-skinnet var bestilt av den russiske Tsaren, fikk vi vite. Men i mellomtiden inntraff revolusjonen i 1917, og de to okapi-skinnene ble liggende på havna i Bergen. Dermed havnet et på Tøyen og et i Bergens naturhistoriske samlinger. Bøckman forteller om fordums museumsbestyrere, uekte barn av nobelprisvinnere, og gråtende biologistudenters puggevandring i plantesamlingene.

    Wiktreff kan være både morsomme, lærerike og inspirere til ny innsats foran PC’en eller med kameraet. Tidligere har vi fått omvisninger og kommet bak kulissene på Bergverksmuseet, Folkemuseet, Preus fotomuseum og Cinemateket, for å nevne noen. Men dette wikitreffet var annerledes. Det ble en vandring som minnet om hvilke skatter av gjenstander som gjemmer seg på Tøyen, og som fortjener en huswikipedianer eller husfotograf til å forevige det viktigste. Til kunnskapsdugnaden.

    200140611 WMNO natsci excursion oslo IMG_2331 lowres

    Tyrannosaurus Rex forsøker å skremme wikipedianere på Geologisk Museum. I etasjen over står en av Europas flotteste steinsamlinger og venter på ivrige fotografer og wikipedianere.. Foto: Erlend Bjørtvedt (cc-by-sa)

    For noen frammøtte wikipedianere ble dette et gjensyn og en påminnelse, for andre en ny museumsopplevelse. Petter Bøckmans lett kåserende og forståelige fortellerstil slo an hos alle. Vi fikk vite at en menneske-kroppsdel som havner i jorda ikke vokser opp og blir et nytt menneske, og vi fikk vite at det er mindre smertefullt å bli drept av ei gaupe enn av en ulv. At den kinesiske kjempesalamanderen kan bli to meter lang. Her var noe for en hver smak.

    – Dyr med ytre skjelett må kvitte seg med skjelettet hvis de skal vokse, minnet Bøckman om. Så blåser de seg opp alt de kan for å stivne til i et litt større skjelett. Og så spiser de alt de orker for å fylle opp det nye skjelettet, helt de må kvitte seg med det også. Javisst, ja.

    Står det på Wikipedia?

     

     

     

    Kategori: Blogg, Ukategorisert, Uncategorized

    Skriv en kommentar